Solnedgang over Ikebukuro

60 etasje på Sunshine60bygget i Ikebukuro, klokken fem, akkurat tidsnok til å se solnedgangen. Et år tidligere stod jeg på samme sted med …  og så solnedgangen over Ikebukuro. Tidligere samme dag hadde vi vært vitne til en hendelse på en kafé. Et par satt ved nabobordet og snakket sammen, hun gråt og gråt og prøvde å skjule det, han trøstet henne så godt han kunne, vi lurte på hva vi var vitne til og gjettet oss til at de gjorde det slutt. Jeg husker at jeg syntes synd på henne og var glad for at det ikke var meg som satt der.

Jeg kan huske hvordan byen og alt i den satte sitt preg på meg. Vi hadde det fantastisk. Vi spiste is og så på at byen forsvant i smog, slik at man ikke kunne se enden på den. Langt i det fjerne skimtet vi Fujifjellet og den røde solen. Byen ble mørkere og vi så at lysene fra byen lyste opp byen på nytt.

I en annen by, tre måneder senere var det slutt mellom oss. Og det var han som måtte trøste meg da jeg brast i gråt da vi skulle prøve å treffes på kafé som venner.