Flyet fra Amsterdam til Tokyo 21 oktober 2005
Jeg fikk ikke sove på flyturen fra Amsterdam til Tokyo, jeg var spent på reisen og gledet meg til å komme
bort og få hverdagen på avstand, samtidig var det litt trist å reise så langt alene. Jeg hadde reist den samme
distansen en gang tidligere, sammen med han som hadde vært kjæresten min i fire år. Den gang hadde jeg
lært noen få ord og setninger på japansk. Derfor kunne jeg hilse på mine japanske medpassasjerer, herr og
fru Ebihara, og slik fikk vi noe å snakke om. Ekteparet ble svært bekymret da jeg fortalte at jeg reiste alene.
Særlig fru Ebihara. Hun var svært bekymret om hvorvidt jeg ville finne fram til hotellet på egenhånd, og
hvordan det skulle gå med meg alene i Tokyo.
Det hele endte med at de tilbød meg å vise meg veien til hotellet og at jeg kunne ta følge med dem inn til
Tokyo. Jeg avslo høflig og sa det var unødvendig, men de spurte meg flere ganger, og det endte med at de
snudde formuleringen til at de ville slå følge med meg. Gang på gang sa de at det ikke var noen omvei for
dem. Det var jeg slett ikke sikker på var sant, men herr Ebihara uttrykte så stor bekymring at jeg til slutt
takket ja til det hyggelige tilbudet.
Da vi satt på toget inn til byen, fortalte de meg at de hadde en datter på min alder som hadde reist alene
på tur til Norge et par år tidligere. Kanskje var det derfor de hadde vært så bekymret for meg. De lurte på
om foreldrene mine var redde for meg når jeg reiste så langt bort på egenhånd. Jeg forstod det slik at de
hadde vært svært bekymret da deres egen datter hadde vært ute og reist. Herr og fru Ebiharas omtanke
og omsorg fikk meg til å glemme at jeg reiste alene og at jeg hadde følt meg ensom da jeg startet reisen.
Da vi kom til sentrale Tokyo var adopsjonen over, de viste de meg veien videre og vi sa farvel.
|